Como vai?

Naa har vi bare ei uke igjen her paa Lar Padilha, tida har flydd! Har begynt aa tenke paa hvor trist det blir aa reise fra ungene. Vi har blitt glade i dem, og de har tydeligvis blitt glade i oss ogsaa.



I det siste har vi blant annet vaert hele gjengen paa tur oppi skogen, i et omraade der det er bosatt indianere, til et nydelig sted med en stor foss. Ungene koste seg, men aberet var at to av smaaguttene stakk av paa tur ned. Heldigvis kom de til rette utpaa kvelden, etter litt leiting og noen telefoner. Baade vi og de andre ungene ble litt bekymra, men vi har forstaatt at saant hender av og til.



Paa kvelden i gaar hadde barna et helt show, med dans, musikk, sang og morohistorier. Veldig morsomt og imponerende hvor mye de hadde forberedt. Og etterpaa ble det diskotek og dansing. En av de nye som er kommet, den samme som stakk av sammen med en til, viste seg som en stor hip hop-danser, og alle ble kjempeimponerte.

Naa er Even, Maria og Arve en liten tur i Taquara, har etter mye styr endelig faatt kjoept flybilletter herifra til Sao Paulo. Veldig greit aa ha Annikken som hjelper, som kan litt mer portugisisk. Har bestemt oss for aa ta ei natt i Sao Paulo, saann at det ikke blir for mye stress med reisinga. Men vi slo fra oss aa dra tilbake til Abrac, det foerse barnehjemmet, foer vi drar hjem, fant ut det ble litt innvikla, og at vi kanskje vil ha mer enn nok med inntrykkene vi har faatt her.

Nattlige besoek skremmer Kristine! Rebekka

kommer til unsetning og tar edderkoppen!

Ellers er de fleste friske og raske, bortsett fra noen litt urolige fordoeyelsessystemer og solbrenthet, type avflassing av hud. Flere har ogsaa begynt litt oftere aa droppe maaltidene, finner ut at det gaar an aa gaa en smule lei av boenneblanding, ris, loff og soetpaalegg. Men for all del, maten er baade god og ganske variert. Men en del smaasnacks og sjokolade i skjul blir det uansett. Until next time, this is Brasilgjengen saying: olaoi!